av Hans-Jacob Roald, dosent emeritus og medlem av Bolig- og byplanforeningens arbeidsutvalg
Les også: En byutviklingshelaften om lokalsamfunn og urban transformasjon
Jeg vil for det første gratulere BOBY Bergen med et glimrende gjennomført arrangement. Utfordringene dere løfter frem er høyst aktuelle for mange bynære strandsoner, – ikke bare i Bergen. Planarbeidet for Laksevåg har pågått lenge, helt siden 2016, i form av et strategisk planprogram. Seminaret viste at mye positivt har skjedd innenfor det eksisterende bygnings- og bomiljøet siden da. Lokalinteressene fremstår, i all sitt mangfold, med mange tydelige stemmer. Likevel kom diskusjonen under den avsluttende paneldebatten i stor grad til å dreie seg om konsekvensene av de fire store prosjektene som ble presenterte under andre del av seminaret. Alle viste transformasjon fra sjørelatert industri / næring til byformål med stort innslag av boliger. Byens maritime sjøfronten, på mange måter byens opphav og fasade, vil ble helt forandret.
Jeg velger å tro at debatten kunne ha blitt en annen dersom staten ikke hadde abdisert som aktiv tilrettelegger for heving av bolig- og miljøkvaliteter i områder med levekårsutfordringer. Denne abdiseringen skjedde da Laksevåg stod for tur. Jeg har aldri forstått hvorfor ulike rødgrønne regjeringer ikke vil ta tilbake denne politikken. Dersom området hadde hatt tilgang på forutsigbare, fleksible og romslige juridiske og økonomiske virkemidler, slik en hadde mellom 1970 og 1990, ville en hatt muligheter til å diskutere ulike former for fornyelse og transformasjon også innenfor den eksisterende bebyggelsen.
En kommentar til de fire prosjektene som ble presenterte. De er alle imponerende, nærmest uangripelig bærekraftige i ord og bilder og vil helt sikkert bli til berikelse for bydelen og byen. De representerer en tidsånd. Samtidig vil de, med stor sannsynlighet, bidra til et tydelig kulturelt skille mellom de nye privilegerte der nede mot sjøen og de som var der fra før. Dette er erfaringer fra fornyelse området Indre Laksevåg.
Men tilbake til de fire transformasjonsprosjektene, må de være så like? Det virker som om det er samme målgruppe som skal nås, – samtidig. De minner umiskjennelig om en mengde tilsvarende prosjekter over hele landet, en ny typologi, som heier på hverandre.
Laksevåg er et svært stort område som skal utvikles og bygges over meget lang tid. Da bør en kanskje ta høyde for at ting vil endre seg, at uforutsigbare game changers vil tre inn. Dette var tema for Norsk planmøte og Plan nr. 1. 2022.
Hvis jeg skal driste meg å se inn i den mye omtalte krystallkula kan jeg skimte følgende: Vi må ta tilbake produksjonsbyen. Vi må gjøre oss uavhengige av produsenter og regimer vi helst ikke vil være avhengige av. Egenproduksjon er også et spørsmål om beredskap. Dette blir spesielt tydelig i Laksevåg, som en gang ble knyttet sammen med Bergen via Puddefjordsbroen, for å gi byen tilgang til ny industri.
På møtet var det noen hevdet at en skulle legge til rette for dempet næringsaktivitet. Nå blir jeg litt tendensiøs: Hvorfor det? Skal vi ikke tåle å høre, se og lukte det vi til syvende og sist skal leve av i fremtiden? Er det statens oppgave å sikre alle og enhver, sømløse stillegående liv? Da Hamburg utviklet Hafen city var det avgjørende å opprettholde de bynære havneaktivitetene. De som kjøper leiligheter med utsikt mot sjø og havn, må signere på at de ikke skal protestere på støy fra havneaktivitetene. Arealplanlegging innebærer å gi noe forrang. I Laksevåg må industri og produksjonskultur vike for noe vi kaller urbanisme.