Reguler boligmarkedet!

Torill Eidsheim (H) beskriver i Klassekampen 31. juli ideen om en tredje boligsektor som fantasiløs, utdatert og ikke-fungerende. I virkeligheten er det dagens (manglende) boligpolitikk som passer til ovennevnte betegnelser. Med dereguleringen av boligmarkedet, som startet med avvikling av prisregulering for borettslagsleiligheter i 1982 og ble avsluttet med oppheving av husleieregulering i 2010, har boligen fått økende betydning som kapitalobjekt.

En naturlig følge av dette er at deler av eiendomsmarkedet er redusert til et investeringsobjekt. Også vi «vanlige boligeiere» opplever en eventyrlig verdistigning, forutsatt at vi bor i en av de større byene og i «riktig bydel».

Målsettinger for å sikre at alle kan få en akseptabel bolig er faktisk en av hovedoppgavene til en ansvarlig politiker. Retten til bolig er så viktig at det er tatt inn i konvensjonen om menneskerettigheter. Det er ikke deres oppgave å skape private boligformuer.

I dag har vi et helt uregulert utleiemarked, hvor rundt 25.000 av byens innbyggere, som bor i kommunale leiligheter, er underlagt markedslovene og må betale det som kalles for gjengs leie (markedsleie). Boligene tildeles kun til vanskeligstilte og lavinntektsgrupper. En trenger ikke være bosettingsekspert for å forstå at en slik ordning ikke er en vinn-vinn-situasjon for beboerne eller samfunnet. Tvert imot.

Både Sverige og Danmark har en stor offentlig boligsektor, som er rettet mot hele befolkningen. Å leie er helt vanlig for borgerne i våre naboland. Wien har i en årrekke blitt utpekt som en av verdens beste byer å bo i. En av hovedårsakene er byens boligmarked. Helt siden slutten av første verdenskrig har byen arbeidet med sosial boligbygging. I en by med to millioner innbyggere, bor rundt 40 prosent i borettslag, der kjøp og salg er regulert, eller i kommunale boliger, fordelt av myndighetene.

De reguleringsmekanismene som vi har fjernet, har vist seg å fungere utmerket i Wien. Det er ingen motsetning mellom å ha høy grad av selveide boliger, samtidig som en sørger for sosial boligbygging i byene, men integrering og nedbygging av slike klasseskiller krever handlekraft. De rødgrønnes initiativ til en mer velfungerende boligpolitikk er et skritt i riktig retning.

Eidsheim er redd for at en tredje boligsektor vil kreve subsidiering. Jeg kan opplyse at jeg i årevis har mottatt subsidier i form av rentefradrag på mine boliglån. Som 100 prosent kollektiv trafikant, er det nå min tur til å subsidiere elbileierne. I begge tilfeller kan vi snakke om «massiv subsidiering», siden redusert skatt og avgiftsfritak innebærer milliardtap for staten. Hvorfor er det greit å subsidiere elbilen, men ikke en offentlig boligsektor?

At en tredje boligsektor kan føre til A-og B-lag er irrelevant, siden vi allerede har både A-, B-, C- og D-lag på boligmarkedet, definert ut fra eierforhold, boligtype og geografisk beliggenhet. En tredje boligsektor vil begrense lagdelingen. Også ved et kjøp av en såkalt vanlig bolig er de fleste avhengige av lån: Banken eier boligen.

I motsetning til Eidsheim, har jeg personlig erfaring med det Høyre kaller 70-tallets feilslåtte politikk. Det var denne politikken, som skaffet meg (og mange av mine bekjente) vår første bolig. Oslo kommune disponerte et visst antall boliger i alle nybygde borettslag. Ved å melde seg som boligsøker, fikk en tilbud om ordinært kjøp av en av disse leilighetene.

Slik havnet jeg på Vestli, i en drøm av en leilighet i en av de aller første terrasseblokkene. Dessverre måtte vi etter hvert flytte. Løsningen ble å bytte leilighet med en barnefamilie, som bodde i Frognerveien. Dette ville ikke vært mulig i dag, grunnet ulik verdistigning.

Etter 40 år med et deregulert boligmarked, er det på høy tid å tenke nytt. Ikke minst må det tas et oppgjør med holdningen om at en bolig i et eventuelt tredje boligmarked ikke er en «vanlig bolig».

Marit Norheim,

Sp-velger i Oslo

menorhei@online.no

Først publisert i Klassekampen 05.08 2020