Slaget om Grünerløkka

22. September 1977 var en vakker høstdag. Klokka var åtte på morgenen. Foran den klassiske bygården nederst på olav ryes plass (markveien 35) hadde politiet tatt av seg hjelmene og visirene. Men de beholdt fortsatt skjoldene og køllene – sånn for sikkerhets skyld. Egentlig var det ganske unødvendig. Den lokale leieboerforeninga sin tøffe kamp for å bevare det såkalte grünerbyggkvartalet hadde endt med tap. Kommunen, entreprenøren og gårdeierne hadde vunnet slaget, men hva skulle det bety for grünerløkkas framtid?

Det var 1970-tallet som skulle bli boligkampenes store tiår i Oslo. Aldri tidligere, ei heller seinere, har så mange mennesker i byen vært medlemmer i lokale leieboer- og strøksforeninger; Ruseløkka/Skillebekk, Bjølsen, Sagene, Fredensborg, Gamlebyen/ Vaterland, Grønland, Kampen, Vålerenga, Rodeløkka og Grünerløkka. Det var dugnader, folkemøter, protestbrev, noen okkupasjoner og demonstrasjoner til Rådhuset. Sistnevnte gjerne med flere hundre deltakere, og på 1. mai kunne det være flere tusen under paroler med beboerkrav. Det var et spennende tiår å bo i indre Oslo.

Primært stilte foreningene to krav: Slutt på gårdeierveldet og byfornyelse på beboernes vilkår. Det ble krevd at gårdeierne skulle følge husleielovene og vedlikeholdsplikten. At de sluttet med å ta penger under bordet for å inngå leiekontrakter og/eller belåne gårdene – ofte til over pipene – uten å betale pålagte renter – for så å spekulere i konkurs. Og videre, at de skulle holde loft og kjellere tørre og gjerne at de satte i gang utbedringer som å sørge for innlagt vannklosett og dusj. Gjorde de slike innsatser, kunne de kreve kompensasjon for tiltakene gjennom den offentlig regulerte husleia.

Men like viktig var ønsket om å ta vare på de etablerte bomiljøene i indre by. Her var det naboer, småbutikker, parker, skoler, noen få kafeer og spisesteder, kinoer, idrettsforeninger, lekeplasser, arbeiderlag, Høyre- og SF-lag, kanskje et venstre-lag, noen NKP-lag og etter hvert akp-ere. Det var også massevis av verksteder i bakgårdene, og på Grünerløkka to bryggerier (Schous og Ringnes), to sjokoladefabrikker (Freia og Bergene) pluss Mills majones nederst ved Sofienbergparken. Her var historie, strid og solidaritet, og her var framtid.

Det var alt dette som skulle bevares og videreutvikles under parolen «Byfornyelse på beboernes vilkår». Noe av det viktigste var å forhindre riving av eksisterende boliger i leiegårder og mindre trehus, sistnevnte særlig på Rodeløkka, Vålerenga og Kampen. Boligene skulle utbedres til en enkel standard som beboerne hadde råd til. Mange som bodde i indre by hadde svært lave inntekter eller pensjoner. For dem ville det bli for dyrt å flytte til nye leiligheter i de stadig voksende drabantbyene.

Og i og med at man også ville ha slutt på gårdeierveldet, så betydde byfornyelsen at beboerne skulle overta eierskapet til leiegårdene, som borettslag. Dessuten ville man også være med å bestemme over nabolagets framtid – om sanering, riving, høyhus, blokker og bymotorveier.

Les mer og se bilder