Hopp til innhold

To syn på boligpolitikk og boligbygging

Ketil Moe – Oslo 28.02 2020


NRK brakte onsdag 26.2 to nyheter om boligmarkedet. Sammen gir de grunn til refleksjon.

– I Hyllestad, Sogn og Fjordane, får folk med vanlig inntekt ikke banklån for å kjøpe seg en

alminnelig ny bolig. Årsaken er at markedsprisen er lavere enn salgsprisen. Et søk på

boligmarkedet i Sogn og Fjordane viser nye boliger som koster mellom kr 25.000.- og

50.000.- per m2 (BRA). Brukte boliger tilbys for kr 15-20.000.- per m2 (BRA).

– NRK-tomta på Marienlyst i Oslo er solgt for 3,75mrd kroner, eller kr 44.000.- per m2 tomt.

En stor del skal bebygges med boliger. Pris på nye boliger i Oslo varierer mellom kr 80-

100.000.- per m2 (BRA). Folk som kjenner markedet forventer at salgspris på Marienlyst

kan bli omkring kr 200.000.- per m2 bolig, begrunnet med den attraktive beliggenheten.

Hvordan skal vi bo og hva skal det koste?

Byggekostnadene for nye boliger er i dag ca. kr 35-50.000 per m2, avhengig av sted og lokalt

marked. Da har alle involverte i byggeprosessen, inkludert stat og kommune fått sitt. Resten av

salgsprisen er tomtekostnader og fortjeneste til utbygger. Forskjellene mellom Hyllestad og

Marienlyst avspeiler fremtidstro, arbeidsmarked, lønnsnivå og tilgang til tomter. Dette er resultat

av en politikk som ble innført av Willochs Høyreregjering i 1981. Argumentet for å skrote den

boligpolitikken som var ført siden 1945 var at et fritt marked ville kunne tilby bedre og billigere

boliger. Tidligere var boligbyggingen i hovedsak basert på tilgang til rimelige lån fra staten,

kommunalt opparbeidede, ofte bygslede, tomter, og bygging gjennomført av private eller

boligbyggelag. Prisene var bestemt av byggekostnadene mer enn av tilbud og etterspørsel.

Etterkrigstidens boligpolitikk møtte veggen rundt 1980. Nå er Høyres boligpolitikk i trøbbel!

To ulike løsningsforslag

Aftenposten og Klassekampen hadde nylig hver sin kronikk om temaet.

Kjetil Gjyberg diskuterte den 11.2 i KK de høye prisene, pekte på at og tomtekjøp er faktoren som

driver prisene, og argumenterte for en tredje boligsektor. Han viste til internasjonale eksempler;

en aktiv politikk, og styring av tomtekostnader er avgjørende for at en slik 3. sektor skal lykkes.

Anders Slettvold mente 19.2 i Aftenposten at høye priser er en følge av at alle vil til storbyen.

Dermed er det ikke er noen selvfølge at en sykepleier uten oppsparte midler skal kunne kjøpe

bolig, og argumenterte for at en tredje boligsektor kan forårsake enda større problemer. Han

avviste byggenæringens argumentasjon om å fjerne krav i lover og forskrifter for å kunne bygge

enklere og rimeligere, men hevder at en mulig løsning er å skrote minstegrense på 35m2, som

gjelder for boliger i indre Oslo. Logikk: Mindre boliger gir lavere pris.

Mere ulike svar på spørsmålet skal man lete lenge etter. Bildet illustrerer forskjellen på tenkemåte

i KK og Aftenposten: kritikk står mot aksept av rådende spilleregler.

Som nevnt er det 40 år siden frislippet på boligmarkedet, der private skulle gjøre det bedre og

billigere. Hva har skjedd? Alle vet at boligprisene er doblet i forhold til inntekt, og at pris styres at

tomt og beliggenhet. Mindre oppmerksomhet er viet utviklingen av størrelse og kvalitet.

På 40 år har vanlige nye boliger i snitt blitt redusert med 15-20m2. De minste fra den gang

påbudte 50m2 for torommere, til nå 35m2 uten begrensning på antall rom. På nytt bygges ettrommere

ned på 25m2. Tendens er at dess mindre areal dess dyrere kvadratmeterpris.

Hva betyr redusert areal for boligen?

Byer og tettsteder opplever et press for å bygge mer hus per tomt, høyere og tettere, med flere

og mindre boliger. Boligene er gjort mindre for å motvirke prisøkningen, i tillegg oppnår man å få

flere salgsobjekter i hvert byggeprosjekt. Leilighetene har smalere fasade, dypere planer, mer

mørkt areal enn tidligere. Bod, gang og eget kjøkken er spart vekk. Kjøkkenet er i dag en del av

stua, ofte innerst i en mørk krok. Stua er blitt et gjennomgangsrom for å nå soverom som tidligere

lå til en gang. De minste leilighetene leveres med «Lailasoverom» der man må ut i stua for å

komme rundt senga som spenner fra vegg til vegg. I stua der det før var plass til en sofagruppe

er det nå en to seters sofa, men ingen lenestol. Rundt spisebordet er det plass til skamler, ikke

stoler. Lange måltider og prat med venner eller gjester er vanskeligere enn før. Den samme

tendens gjelder for større leiligheter, 4rom og kjøkken er ned fra 95 til 80 m2. 3rom og kjøkken er

redusert fra 80 til 60- 65 m2. Konsekvensen er at man i større grad lever mer oppå hverandre

med smalere rom som er vanskeligere å møblere eller bruke på ulike måter.

Hvorfor denne dårlige utviklingen?

Utviklingen er styrt av tomtetilgangen som er en begrenset ressurs, spesielt i vekstområder. De

kan ikke bli større, eller flere, bare dyrere. I de største byene har vi nå et prisnivå der det meste

rettes inn på salg til eldre, etablerte husstander som selger villa, på bolig som investering og

utleieobjekt, eller på unge, rike som vil raskt inn på marked for å tjene på forventet prisstigning.

På mindre steder risikerer vi at mange gir opp ønsket om å skaffe seg en moderne bolig.

Resultatet kan bli flytting og færre arbeidsplasser i den lokale byggenæringen.

Utfordringen i dag er ikke hva en tredje boligsektor, eller regulert boligpolitikk, kan føre til. Men

hva som skjer om man fortsetter uten å endre kurs. Dette arbeidet må ha et videre perspektiv

enn bare prisen for å bo i de største byene. Den må sikre mulighet for å kunne bo alle steder i

landet, og at det som bygges har en størrelse og kvalitet som dekker folks behov og gir boligene

en lang levetid.

Publisert som kronikk i Klassekampen 11.mars 2020

Til toppen